Forfatter: HF

«Ta deg sammen», «så dum du er», «hva er galt med deg?»

De færreste av oss snakker på denne måten til en venn som har det vanskelig, men mange av oss er imidlertid raske til å kritisere oss selv. Bruk et øyeblikk nå og forsøk å tenke etter hva slags holdning du møter deg selv med når du opplever noe vanskelig eller når du føler deg stresset eller ukomfortabel.

Hvis du ikke fikk kontakt med en holdning av vennlighet, aksept og gode ønsker for deg selv, så vit at du ikke er alene. I dagens prestasjonssamfunn er nok selvkritikk dessverre mer utbredt enn selvmedfølelse, og mange kan ha en tendens til å sparke seg selv når en ligger nede. Ofte er det en så automatisk og godt oppkjørt motorvei av selvkritikk i hjernen, at vi ikke tenker over det i hverdagen, men som vi likevel blir preget av hver eneste dag. Hvis du tenker over det – hvis et menneske har falt eller blitt slått i bakken eller bare opplever at det vanskelig å stå opp, hva tror du han eller hun trenger for å klare nettopp det?

Er det et spark i buken? Kan det hende at et spark i buken virkelig får frem en indre motivasjon til den som ligger nede? At når man ligger på bakken og ønsker å reise seg, så hjelper det å bli trykt enda lengre ned? Du blir sikkert ikke overrasket over at svaret er nei. Å kjefte på deg selv hjelper ikke. Hvis du er stresset med dårlig tid på vei til skole eller jobb og nettopp mistet bussen, vil ikke en halvtimes lang kritisk indre dialog om hvor dum du var som ikke stod opp da vekkerklokka ringte være til hjelp for deg i det øyeblikket. Mer sannsynlig er det at du heller vil føle deg enda mer stresset. Og hvem ville ikke det, hvis vi hadde en kjeftende person på skulderen som hele tiden minnet oss på at vi ikke var gode nok?

Selvmedfølelse innebærer å møte seg selv med vennlighet, og å behandle seg selv som man ville behandlet en god venn. En holdning overfor deg selv av: «Kjære venn, nå er det tøft. Jeg ønsker deg godt». Å gi deg selv en hjelpende hånd når du ligger der på bakken med munnen full av småstein og grus. En aksept og omsorg for at livet ikke kjennes så enkelt ut akkurat nå, og at du ikke er alene om å ha det vanskelig.

Hvis du føler deg milevis unna dette, er de gode nyhetene at selvmedfølelse kan øves opp. Selv den verste selvkritikeren med den mest høylytte mobberen på skulderen kan med øvelse møte seg selv med aksept og vennlighet. Det første steget vil rett og slett være å legge merke til selvkritikk i hverdagen, og hvordan du normalt forholder deg til deg selv. Deretter gradvis øve på å møte seg selv med vennligheten man ville vist en god venn.

Selvmedfølelse er å møte egen smerte med varme og vennlighet, med et ønske om å lindre smerten. Mange har levd mesteparten av livet med en holdning om at vi må piske oss selv for å prestere og fortjene aksept, og et skifte til selvmedfølelse kan derfor være utfordrende. Å bli bevisst på hvordan samfunnet vi lever i påvirker oss i hverdagen kan være nyttig for å se det felles menneskelige i det å ha både oppturer og nedturer i livet.

Vi lever i et prestasjonsfokusert samfunn hvor mange går rundt med en følelse av å ikke være gode nok, og en følelse av å ikke strekke til.  Vi skal gjerne prestere på alle områder, inkludert skole, jobb, sosialt, i parforhold, med familien, og til og med på fritiden. Mange opplever at det er som om vi må være på en spesiell måte for å fortjene aksept, eller gjøre de riktige tingene før vi kan slå oss til ro med hvem vi er.

I den konkurransepregede kulturen vi lever i kan vi lett skape et idealbilde med høye krav og standarder til hvordan vi burde være, og deretter kjefte på oss selv for at vi ikke er som vi skulle ha vært. Fokuset på idealbildet kan ofte føre til at vi glemmer oss selv der vi er og ikke forholder oss til hvordan vi er i virkeligheten. Virkeligheten er at alle mennesker er uperfekte, sårbare og gjør feil. Å være uperfekt ligger i vår natur, og er en del av det å være menneske. Selvmedfølelse ser på det uperfekte med varme og vennlighet. Du er verdifull fordi du eksisterer. Du er ikke mer verdifull enn andre mennesker, men du er heller ikke mindre verdifull. Kanskje har du mye feil og mangler, men du er likevel verdt å elske. En metafor på dette prinsippet er at verdien din er som en skulptur i en steinblokk. Den er ikke noe du må bygge eller gjøre deg fortjent til. Skulpturen finnes allerede i steinblokken, men for å finne den må vi hugge vekk litt stein – vi må hugge vekk ideene vi har om at vi ikke er gode nok som vi er. En selvmedfølende holdning er en ubetinget aksept for deg som menneske, for at du er akkurat som du er og at det er godt nok.

Når det gjelder medfølelse for andre mennesker gjenkjenner vi lett at noen har det vondt, og har et ønske om å lindre smerten. Når det gjelder oss selv, kan rett og slett bare det å gjenkjenne at vi har det vanskelig være utfordrende, og mange har en tendens til å bagatellisere vanskelige følelser vi opplever. Vi kan nekte for at det vi opplever er ubehagelig eller avfeie overfor oss selv at vi i det hele tatt har følelsen. Når dette skjer havner vi på en måte i en krig med oss selv hvor en del av oss opplever noe ubehagelig og en annen del forsøker å unngå det for enhver pris. Når vi havner i en slik krig med oss selv mister vi kontakten med at vi har det vanskelig, og uten denne kontakten med vår egen sårbarhet mister vi også kontakt med medfølelse for oss selv.

Et av stegende på veien til en vennligere holdning til oss selv er å tillate oss å ha de opplevelsene vi har. Legge merke til hvilken følelse vi har, for eksempel frykt, og akseptere at «nå er jeg redd». Å tillate deg selv å ha den følelsen du har uten å bagatellisere den, uten å kritisere den, og uten å forsøke å endre den. Paradoksalt nok er det nettopp aksept uten et forsøk på å endre følelsen som er det som vil føre til endring.

«Det rare paradokset er at når jeg aksepterer meg selv akkurat som jeg er, da kan jeg forandre meg»   – Carl Rogers

Selvtillit og selvmedfølelse er to ord som ved første øyekast kan være vanskelig å skille fra hverandre. Både selvtillit og selvmedfølelse spiller en rolle i følelsen av å ha en verdi som menneske, og er derfor sentrale begreper når det kommer til hvordan vi har det med oss selv. Det er likevel fundamentale forskjeller som er interessante å se på, og som spiller en viktig rolle i mange psykologiske problemer vi mennesker kan oppleve.

Først publisert på oslopsykologkollektiv.no

Ordet selvmedfølelse er oversatt fra engelske self-compassion, og er per i dag ikke inkludert i norske ordbøker. Men selv om ordet i seg selv er nytt er hva det innebærer like gammelt som mennesket selv. Tømmerhuggeren og dikteren Hans Børli beskriver det klokt og varmt i diktet “Det vanskeligste”:

Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av di sjel.

Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du.. Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …

For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.

Hans Børli,

“Samlede dikt”, 1995 (først trykt i Glåmdalen 27.1.1973)